VPD-kalkulator og VPD-tabell for cannabis

Temperatur og luftfuktighet er ikke to separate brytere

Nesten hver guide på nettet gir deg to tabeller: én for temperaturen og én for luftfuktigheten. Hver for seg ser de fornuftige ut — sammen beskriver de derimot ofte et klima som ingen av dem mente.

Et eksempel som står akkurat slik i guider: småplante ved 24 °C og 70 % luftfuktighet. Begge tallene går gjennom som riktige. Regn dem gjennom formelen, så får du en VPD på 0,90 kPa — klart over de 0,4–0,8 som de samme kildene anbefaler for småplanter. Rådet motsier seg selv, og ingen merker det, fordi ingen regner de to tallene sammen.

Årsaken er fysisk: hvor mye vann luften kan holde, øker med temperaturen eksponentielt. Varm luft bærer mye mer enn kald. Den samme luftfuktigheten på 60 % betyr ved 20 °C en VPD på 0,94 kPa og ved 28 °C 1,51 kPa — for planten to helt forskjellige miljøer, selv om hygrometeret begge gangene bare viser 60 %.

Det gir den riktige arbeidsmåten: av de tre verdiene stiller du inn to, den tredje følger av seg selv. I praksis stiller du inn temperatur og luftfuktighet og ser hvor VPD havner — det er det kalkulatoren over er til for. Passer ikke resultatet, justerer du det som er lettest å styre, og det er nesten alltid luftfuktigheten.

Derfor gir tabellen over alle tre verdiene på samme rad. Den er ingen ønskeliste, men en helhet som henger sammen — hver rad er regnet ut, ikke plukket sammen fra forskjellige steder.

Hva er VPD?

VPD er den engelske forkortelsen for vapour pressure deficit, på norsk damptrykkunderskudd. Det beskriver hvor mye vanndamp luften fortsatt kunne tatt opp — med andre ord hvor kraftig den «suger» på planten. Enheten er kilopascal (kPa).

Temperatur og luftfuktighet sier lite hver for seg, fordi de virker sammen: 25 °C og 60 % er for planten noe helt annet enn 20 °C og 60 %. VPD forener begge størrelsene i ett tall, og derfor styrer mange dyrkere rommet sitt etter VPD og ikke bare etter luftfuktigheten.

Luft-VPD eller blad-VPD?

Bladet er som regel litt kjøligere enn lufta rundt, fordi vannet som fordamper tar med seg varme — samme fenomen som når man svetter. Strengt tatt er det damptrykket ved bladoverflaten som teller for planten, ikke i rommet.

Likevel står forskjellen her på null, og det med vilje: målområdene som nevnes overalt — også de i tabellen over — er luft-VPD-verdier. Kombinerer du dem med et fast fradrag på 2 °C for bladet, havner du omtrent en hel sone lavere og holder rommet for fuktig.

Hvis du faktisk måler bladtemperaturen med et IR-termometer, legger du inn forskjellen over. Hver grad celsius senker resultatet med omtrent 0,15–0,20 kPa. Uten måling er 0 den ærligste standardverdien: forskjellen endrer seg med belysning, luftstrøm og vanning, og under LED er den en annen enn under en HPS-lampe, der bladet til og med kan være varmere enn lufta.

Hvilken VPD er riktig?

Målet flytter seg når planten vokser. Unge planter med lite rotsystem tåler bare et svakt «sug» og trenger lav VPD. Senere kan og skal den stige, slik at planten transporterer vann og næring effektivt.

En VPD som blir for lav, betyr fuktig, stillestående luft — planten fordamper knapt, og i blomstringen øker faren for mugg og gråskimmel. En for høy VPD tørker ut planten raskere enn røttene rekker å erstatte: spalteåpningene lukker seg, opptaket av karbondioksid faller og veksten stopper.

Oppover slutter målområdet ved 1,6 kPa. Alt over det er ikke lenger en fase, men en faresone — en vanlig feil er å heve VPD med vilje til 1,8 eller 2,0 mot slutten av blomstringen. Tabellens tall er veiledende, ikke stive grenser; et stabilt område hele dagen betyr mer enn å treffe én nøyaktig verdi.

Slik senker du VPD — når lufta er for tørr

For høy VPD betyr at lufta trekker mer vann ut av planten enn røttene tilfører. Det finnes to spaker, og den raskeste er nesten alltid luftfuktigheten.

Øk luftfuktigheten — en luftfukter i dyrkerommet er den mest direkte løsningen. Billigere er våte håndklær eller et åpent vannkar foran sirkulasjonsviften; i et lite telt gir det ofte ti til femten prosentpoeng. Å flytte plantene nærmere hverandre utnytter deres egen fordampning: et tett bladverk holder på fuktigheten mye bedre enn en enkelt plante på en stor flate.

Reduser avtrekket — hvis avtrekksviften går for hardt, tar den ut fuktig luft raskere enn plantene produserer den. En turtallsregulator eller en styring som slår seg på etter luftfuktigheten løser det for godt. Ikke slå den helt av likevel, ellers samler varmen seg og luftutskiftningen stopper.

Senk temperaturen — hver grad mindre senker VPD merkbart, fordi kjøligere luft bærer mindre vann. Med LED kan du dimme eller heve lampen; det koster lys, så det er andrevalget — hvor mye av dagens lyssum du mister, regner PPFD → DLI-kalkulatoren ut. I blomstringen er rekkefølgen denne: først fukte, så røre temperaturen.

Slik hever du VPD — når lufta er for fuktig

For lav VPD er det farligste tilfellet. Planten fordamper knapt, altså transporterer den lite næring — og i tette blomstertopper øker faren for mugg og gråskimmel. Her lønner det seg å handle raskt.

Avfukt og luft ut — en avfukter er det sikreste svaret, særlig mot slutten av blomstringen når plantene avgir mye vann. Øk samtidig avtrekket: den fuktige lufta må ut og den tørre inn. Luftfuktigheten stiger som regel om natta når rommet kjøles ned — akkurat da begynner veldig mange problemer.

Sett lufta i bevegelse — stillestående luft ved bladoverflaten danner et fuktig grensesjikt, og planten står i sin egen damp. Sirkulasjonsvifter som beveger bladverket lett, løser det uten å endre klimaet. Ikke rett dem direkte mot plantene, men over og under bladverket.

Hev temperaturen — varmere luft tar opp mer vann, så VPD stiger også uten avfukter. Det fungerer bare til du passerer den øvre grensen planten tåler. Også avbladning hjelper, fordi færre blader avgir mindre vann og lufta beveger seg friere gjennom bladverket.