Kapittel 6 av 6
Fire måneders arbeid avgjøres på to uker. Høstingen går fort — det som kommer etterpå, utgjør forskjellen mellom et godt resultat og et som lukter høy.
En planlagt høstedato er et godt anslag, ikke noe mer. Om det faktisk blir høsting, avgjør planten — og den viser det to steder.
Pistillene er det grove signalet: så lenge de hvite hårene fortsetter å komme friske ut av toppene, er det for tidlig. Når de fleste har trukket seg tilbake og blitt oransje eller brune, nærmer tidspunktet seg. Det holder ikke alene — pistiller misfarges også av berøring eller tørr luft.
Trikomene er det nøyaktige signalet. Det er de små harpikshodene på toppene og de små bladene mellom dem. Med en lupe eller et lommemikroskop skiller man tre tilstander: gjennomsiktige (tidlig), melkehvite og uklare (det vanlige intervallet) og ravfargede (lenger fram).
De fleste høster når hoveddelen er melkehvit og noen begynner å bli ravfargede. Det viktige er å se på flere steder: øverst modner det raskere enn lenger ned, og de små bladene modner annerledes enn selve toppene.
De siste dagene gis bare vann — det handler forrige kapittel om.
Det er også vanlig å la planten stå i mørke én eller to dager før høstingen og å ikke vanne på høstedagen. Begge deler er ufarlige, uten diskusjon; at de gjør noen nytte, nei. Vil du prøve, loggfør det — ellers ender du opp med to endringer og ingen konklusjon.
Det finnes to veier. Hele planten: hovedstengelen kappes og planten henges opp i ett stykke. Den tørker saktere og jevnere, fordi stengelen holder på fukt — fordelen når lufta i rommet har en tendens til å være tørr.
Enkeltgreiner: tar mindre plass, tørker raskere og kan vurderes én og én. Veien når du bare har en liten tørkeplass.
Man klipper med ren, skarp saks. Harpiksen kliner med en gang og gjør eggen sløv — en klut og litt sprit ved siden av sparer deg for mye bry.
De store bladene fjernes uansett. Spørsmålet er når det blir de små bladenes tur, de som stikker ut av toppene.
Resten oppsummeres i én eneste regel: det skal ta omtrent ti til fjorten dager. Alt som er ferdig på tre dager, lukter høy — stoffene som gir duft og smak, er flyktige og forsvinner med for varm eller for tørr luft.
Det trengs et mørkt rom med moderat temperatur, moderat luftfuktighet og litt luftbevegelse. Ingen vifte rettet direkte mot materialet — den tørker utsiden mens innsiden forblir fuktig.
For høy luftfuktighet er den andre faren: står lufta stille og er for fuktig, dukker mugg opp akkurat når alt så ferdig ut.
Den eneste pålitelige testen er en tynn kvist: brekker den med et hørbart knekk, er det ferdig. Bøyer den seg bare, trenger det mer tid.
Toppene kjennes da tørre på utsiden, men smuldrer ikke opp. En rest av fukt inni er det ønskede — den er grunnlaget for neste steg.
Etter tørkingen er materialet ferdig, men ennå ikke godt. Under herdingen (curing) fordeles den gjenværende fuktigheten jevnt, og rester av plantens stoffskifte brytes ned. Det er steget som får gressmaken til å forsvinne.
Til det legges materialet i glass som lukker tett, og som åpnes en stund hver dag for å slippe ut fuktig luft. De første dagene oftere, deretter sjeldnere. Lukter det sterkt eller unnent når du åpner, var det fortsatt for fuktig — da tilbake i lufta.
Etter omtrent to uker nås den tydeligste forskjellen, og dermed er runden avsluttet.
Nyhøstet materiale er for det meste vann. Av friskvekten blir omtrent en femtedel til en fjerdedel igjen — ingen dårlig nyhet, det er det normale, og grunnen til at tall i friskvekt sier så lite.
Vil du anslå på forhånd hva en runde gir, regner man likevel i tørrvekt: avlingskalkulatoren tar utgangspunkt i arealet og lysmengden og gir et intervall i stedet for et ønsketall.
Runden er over — og det er akkurat her verdien for den neste oppstår. Fire opplysninger: høstedagen, tilstanden til trikomene da, tørkingens lengde i dager og tørrvekten.
Av avstanden mellom blomstringsstart og høsting får du sortens virkelige blomstringstid under dine forhold — det som står på pakken, er bare en pekepinn. I neste runde planlegger du med det på dagen, i stedet for på to uker nær.
På trikomene, ikke på kalenderen: for det meste melkehvite og uklare, med noen ravfargede. Oransje pistiller er bare et grovt hint. Sjekk flere steder: øverst modner det raskere enn lenger ned. Den omtrentlige datoen planlegger kalkulatoren for høstedato.
Omtrent ti til fjorten dager. Raskere er ikke å spare tid, det er å miste kvalitet: de flyktige stoffene som gir duft og smak, forsvinner med for varm eller for tørr luft.
I ett stykke tørker den saktere og jevnere, fordi stengelen holder på fukt — bra når lufta i rommet er tørr. Enkeltgreiner tar mindre plass og tørker tidligere. Begge måter fungerer; forholdene på stedet avgjør.
Rett etter høstingen er mer behagelig, fordi alt er mykt — men deretter tørker det raskere. Etter tørkingen bremser de gjenværende bladene fuktigheten på vei ut, noe som hjelper i tørre rom. Arbeidet er da riktignok kjedeligere.
På knekktesten: en tynn kvist brekker med et hørbart knekk. Bøyer den seg bare, trengs mer tid. Toppene er tørre på utsiden, men smuldrer ikke opp — en rest av fukt inni er det ønskede.
Tørkingen fjerner det meste av vannet og varer én til to uker. Herdingen kommer etterpå: i lukkede glass fordeles den gjenværende fuktigheten jevnt, og rester av plantens stoffskifte brytes ned. Det er steget mot gressmaken.
Nei. Den tørker utsiden mens innsiden forblir fuktig — og det er akkurat der muggen dukker opp senere. Myk luftbevegelse i rommet, ja; direkte trekk, nei.
Omtrent en femtedel til en fjerdedel: friskt materiale er for det meste vann. Derfor sier tall i friskvekt så lite. Et realistisk anslag på forhånd gir avlingskalkulatoren.
Det er utbredt, bevist er det ikke. Ufarlig, derimot. Prøver du det, ikke endre noe annet samtidig — ellers ender du opp med to endringer og ingen konklusjon.
Tilbake i lufta. En sterk eller unnen lukt når du åpner, betyr at det ble igjen for mye fukt i materialet. Det er nå ukers arbeid fortsatt kan gå tapt — derfor åpner man oftere de første dagene.